Skikk og bruk

ved begravelse

Antrekk.

Hovedregelen er at man kler seg så mørkt som ens egen garderobe tillater.  Ved å gjøre det, viser man respekt for den avdøde, for de (øvrige) pårørende, for anledningen — og for en selv.  

Lyse, iøyenfallende farger, plagg og mønster bør unngås.  

 

Menn går vanligvis i mørk eller svart dress, eventuelt mørke penklær.  Det riktige er at slipset skal være svart, og skjorten — skal som alltid ved høytidelige anledninger — være hvit.  Hvitt slips hører til bryllup.

Kvinner bærer mørk drakt eller kjole, eller andre mørke penklær.  Dette er ikke anledningen for korte skjørt og kjoler, dyp utringning likeså.  Prangende smykker eller andre typer staffasje passer heller ikke i begravelse.  

Opptreden under gravferd.

 

Under enhver form for gravferdshandling, skal mobiltelefoner slås av eller settes i lydløs modus.  Det er dårlig kutyme å bruke mobiltelefon under gravferdsseremonier. Det forteller andre at ærendet på mobiltelefonen er viktigere enn seremonien du deltar i.  Er det tvingende nødvendig å umiddelbart besvare noe skriftlig, gjøres dette så diskret og så raskt som mulig.  Er man absolutt nødt til å besvare et anrop, forlater man så ubemerket som mulig området der andre mennesker befinner seg, og besvarer anropet på et passende sted der man ikke forstyrrer andre.

Som ved alle andre viktige anledninger, kommer man tidsnok til en begravelse.  Det er vanlig å møte opp 20 minutter før seremonien skal starter, de pårørende pleier å møte opp tidligere.  

Ved ankomst til seremonien, blir de nærmeste pårørende anvist til sine bestemte plasser.  Plassene er nærmest kisten på høyre side er forbeholdt de nærmeste.  De pårørende må naturligvis være ute i god tid, men ikke altfor god tid, det kan være andre seremonier foran og ventetiden kan oppleves tom og ubehagelig.  Mange steder finnes det et venterom for de pårørende, slik at de kan være der fram til like før handlingen begynner.  

Etter gammel skikk pleier folk som møter opp å gå fram og hilse på de pårørende.  Erfaringen viser at skikken mer er til plage enn til glede.  Hvis noen finner grunn til å hilse på de pårørende for å gi uttrykk for sin deltakelse, bør de vente til etter selve begravelsen eller bisettelsen.  Men ellers viser de jo sin deltakelse allerede ved den ting at de har innfunnet seg.  Hvis man likevel vet eller tror at de pårørende vil sette pris på at man kommer fram og gir dem et håndtrykk, skal man selvsagt ikke nøle med det.  Ved noen seremonier gjør man i stand en kø av kondolerende besøkende som hilser de nærmet pårørende, og da tar man — med mindre man har en god grunn til å frastå — del i denne.  Her består handlingen stort sett i et håndtrykk, et blikk og noen ytterst korte ordutvekslinger.

Det gir trygghet og samhørighet ikke å gå alene etter en kiste ut av kirke/kapell. Det er helt naturlig å holde hverandre i hendene eller ta tak i armen til en annen.  Senking av kisten er for mange den mest dramatiske hendelsen, enten det skjer i kapellet når det er kremasjon, eller ute på gravlunden.  Noen som ikke helt har kommet i gang med sorgreaksjonene, får hjelp til å gråte og kjenne på fortvilelsen nettopp ved en åpen grav.  Det er ingenting i veien med å vise sorg og fortvilelse.  Det kan tvert imot være godt for sinnet å få utløp for sorgen, og å få trøst hos andre.  Særlig barn og unge, opplever det som viktig å få legge en blomst på kisten ute på gravlunden. Dette bør skje før kisten senkes.  På gravlunden er det den døde som går fra de levende, ikke omvendt. Det er derfor helt naturlig å bruke tid på gravlunden til å kondolere, snakke sammen og etter hvert sammen gå videre enten hjem eller til minnesamlingen.

Kondolansehilsener, blomster og kranser.

Treffer man tilfeldig (ved annen anledning enn gravferden) en av de pårørende, sier man "kondolerer" og kan føye til noen få deltakende ord, men bør ellers ikke snakke om dødsfallet uten at man forstår at vedkommende ønsker det eller tar begivenheten med tilstrekkelig fatning.

 

De fleste pårørende vil sette pris på en velment kondolansehilsen.  Man vil kanskje tenke at mottakeren vil føle det påtrengende, og at vedkommende har nok å tenke på som det er.  Det er ikke riktig.  De fleste mennesker vil i alle tilfeller verdsette omtanke og gode ord.  I våre dager kan man sende en SMS, en e-post eller et aller helst et håndskrevet brev. Er man sikker på at mottakeren er en aktiv bruker av disse, kan man også bruke med omhu bruke sosiale medier. 

Å sende en slik hilsen volder ofte hodebry fordi de fleste av oss blir opprådd for ord ved en slik leilighet.  Da kan man rolig bruke de faste uttrykkene som tilsynelatende er fraser, men som i virkeligheten har god mening i en situasjon hvor det er nesten umulig å finne originale og personlige uttrykk for det man føler.  For eksempel:

"Kjære Johannes, med dyp sorg har vi mottatt beskjeden om din mors bortgang.  Vi føler med deg og Eline i denne stund og sender dere våre varmeste tanker.   Hilsen Mette og Herman".  

Blomster og kranser sendes til kapellet (kirken, krematoriet) og blir lagt på og omkring kisten, hvis det ikke blir gitt beskjed om at de skal legges på under selve høytiden.  Dette bør i så fall avtales med oss.  Blir et bånd festet til kransen, er det vanlig at det har to fliker. På den ene står avdødes navn og dødsdag, eventuelt også fødselsdag, og på den andre noen ord ("En siste hilsen fra", eller liknende) og givernes navn.  Sender man blomster eller kranser uten bånd, bør man legge ved et kort eller visittkort.  En praktisk regel som det er frivillig å følge, sier at en enslig person kan sende blomster, men slår flere seg sammen sender de en krans.  Dødsannonsen inneholder av og til ønsker — enten fra den avdøde selv eller fra de pårørende — om blomster, og disse bør følges.

Den klassiske fargene for blomster ved gravferd er hvit og duse farger.  Det er likevel ingenting i veien for å velge andre farger, hvis man har en grunn til å velge disse.  Kanskje var den avdøde glad i en spesiell farge?  Din lokale florist vil kunne gi råd og veiledning om valg av farger, type blomster og så videre.

Tilstelninger etter begravelsen.

Etter gammel norsk skikk var gravølet en fest av dimensjoner, og fremdeles kan man på landet vanskelig se for seg en begravelse uten bevertning etterpå.  I byene er det annerledes.  Begravelsesmiddager er en sjeldenhet, man sløyfer enten all selskapelighet fullstendig, eller ber de nærmeste pårørende til et enkelt måltid bestående av kaffe, te, smørbrød og kaker.  Presten kan bes hvis man kjenner ham eller henne personlig. 

Det behøver ikke holdes taler ved en tilstelning etter en begravelse; men det skal det sies noe, bør hovedtalen være noen minneord om den avdøde.  Dessuten kan det holdes tale for familie eller slekten med understrekning av samholdets betydning i tunge stunder.  

De pårørendes takk.

I tidligere tider, takket de pårørende skriflig for all deltakelse — brev, blomster, hilsener og kort.  Det ble ikke ventet at at de pårørende skulle skrive personlige brev — uten kanskje til noen ganske få — hvis deltakelse hadde hatt særlig stor betydning for dem.  Det vanlige og korrekte var at man sendte trykte takkekort, enten med svart sørgerand eller et helt hvitt kort. Takken var ventet komme så snart som mulig etter begravelsen. Nå tid dags, og når det ofte er så mange å takke, er det vanlig å avertere i avisen, eller i sosiale medier,  For eksempel:

"Hjertelig takk for all deltakelse ved min bror Harald Berg sin bortgang.  Margrete Berg".  

Blomster til graven.

Vi har i Norge ingen fast dag hvor folk går til kirkegården for å se til sine pårørendes gravsteder, legge igjen blomster eller lys på dem og minnes dem i et stille øyeblikk.  Det vanlige er at man går til allehelgenssøndag, til vedkommendes fødselsdag, på 17. mai, på julaften, på nyttårsaften eller til andre dager som var spesielle for den avdøde eller de anhørige.  

Man forsyner ikke blomster eller dekorasjoner med hilsener.  

Det er hyggelig om de pårørende takker dem som har lagt blomster eller dekorasjoner ved graven, dersom man vet hvem det er og møter dem i den nærmeste tiden etter.  

 

Å bære sorg og å finne en annen. 

Skikken med å bære sorg — med svart klesdrakt eller sørgebånd — etter en nær pårørendes død er praktisk talt forsvunnet.  Det skyldes dels rent praktiske hensyn — en kvinne eller mann som har mistet sin partner kan av mange årsaker ikke gå fullstendig svartkledd på jobb.  Dels skyldes det også at vi legger større vekt på følelsene og sinnelaget enn på klesdrakten.  

I mange strøk på jordkloden finnes det folk som mener det er helt galt å være sorg — man skal tvert imot glede seg over at avdøde er ferdig men sin jordiske vandring og er begynt på en ny og bedre tilværelse i det hinsidige.  Selv om denne tanken ikke er særlig utbredt hos oss, er det mange som følger at det ville være meningsløst å sørge over at en gammel mor eller far er blitt befridd fra et langt og smertefullt sykeleie endelig har fått fred.  Sorgen er på sin plass når ens elskede eller nær slektning har blitt revet bort altfor tidlig; men når døden kommer som den naturlige avslutning på et langt og kanskje rikt og lykkelig liv, blir smerten ved kommende bortgang snart veid opp av at det som har skjedd kanskje er godt og riktig. 

Som aller nærmeste pårørende, er det god skikk og bruk at man i den første tiden ikke deltar i festlige anledninger. Man kan naturligvis godt gå på kino, restaurant, på konserter og forretningsmøter.  Selv om det ikke finnes noen regel, er det god tone at man kort etter begravelsen ikke går offentlig ut og morer seg.  Hvor lenge en bør vise en sømmelig tilbakeholdenhet finnes ikke, men allminnelig sedvane pleier å være seks måneder. 

Det er imidlertid ingen grunn til at en enke, enkemann eller på annen måte etterlatt ikke etter en tids forløp skal bli glad i en annen.  Tvert om — det er både riktig og ønskelig.  Men skjer det mens i den umiddelbare tid etter gravferden — bør det av respekt for den avdøde og hans/hennes nære pårørende — holdes bak lukkede dører.

Kilde:  Waldemar Brøgger; Skikk og bruk, J. W. Cappelens forlag

  • Facebook