Alltid strevsom, god og snill.  Vi deg alltid minnes vil. 

Borte er du fra våre øyne, men alltid levende i våre hjerter. 

Borte er du, men likevel nær, du var for oss alle så inderlig kjær.  Din godhet og styrke vil aldri bli glemt, innerst i hjertet der har vi deg gjemt. 

Den du var kan ingen erstatte.  Det som er skjedd er vanskelig å fatte.  Du sovnet så stille da døden kom.  Nå er du borte og plassen står tom. 

Det kom en dag en stille vind, og strøk så ømt ditt trette kinn. 

Det led mot aften, din sol gikk ned.  Din smerte stilnet og du fikk fred. 

Din tapre strid for livet er over, din kamp mot sykdom er slutt.  Fredfullt og uten sorger du nå sover, befridd fra hver en smerte du har kjent. 

Dine strevsomme hender har lagt seg til ro.  Vi unner deg hvile, men savnet er stort.  

Ditt hjerte som banket så varmt for oss alle, og øyne som lyste og strålte så ømt, har stanset og sluknet til sorg for oss alle, men det du har gjort skal aldri bli glemt. 

Ditt liv du alltid bygget på kjærlighetens grunn.  Du tenkte først på andre, helt til siste stund.  

Du kjenner aldri mer den milde, svale vind som kom strykende langs fjellet og gav glede i ditt sinn.  Dine skritt finnes ei mer i naturens vakre prakt, den bærer deg som et minne når du kler deg i dens prakt.  

Du sover så stille, hvil nå i fred.  Alt godt du oss ville, gode minner i takknemlighet har vi med. 

Du sovet så stille, bort fra all smerte, nå har du fått hvile. 

Du sovnet så stille når reisen var slutt, fra alt som deg plaget, nå hviler du ut. 

Du var og er elsket for evig og alltid.  Av alt du har sådd vil det spire og gro.

Døden kom stille, den kom som en venn, tok deg i hånden og førte deg hjem. 

Et hjerte av godhet har sluttet å slå, en gavmild hånd har dovnet.  Tung å miste, vondt å forstå, men fred du fikk da du sovnet.

Et hjerte av godhet har sluttet å slå.  Den evige hvile og ro er kommet.  Din godhet vil vi aldri glemme, og i våre hjerter deg gjemme. 

Et strevsomt liv har ebbet ut, en flittig hånd er dovnet.  Din arbeidsdag har nå tatt slutt, ditt gode hjerte har sovnet.

For alltid gjemt i våre hjerter. 

For oss du var så inderlig kjær.  Takk for alt. 

Fra ditt liv så lett vi finner — gode, rike og vakre minner.  

Fra livet til døden er veien så kort.  Vi kan ikke fatte at du er gått bort. 

Fred over ditt minne. 

Fri fra smerten og endelig ro.  Hvil i fred.

Fritt suser vinden i trærne rundt hjemmet du elsket.  Farvel nikket blomstene du vernet så tro.  Takk kvitret fuglene som dagen deg hilset.  Stille hvisker vinden, sov i ro. 

Gjennom sorgens tåke skinner en vakker krans av gode minner. 

Gråt ikke ved min grav, for jeg er ikke der.  Jeg lever i minner hos dem jeg var nær.  La tårene vaske bort sorg og savn.  Jeg er ikke borte, jeg er i havn.  

Hva du led, det ingen kjente, stille selv du smerten bar.  Smilte dog blant dine venner, takk for alt du for oss var. 

Hvil i fred.  

Høyt var du elsket, dypt er du savnet. 

I sorg ved din båre vi sammen står, og takker for alt gjennom mange år. 

I sorg ved din båre vi sammen står, og takker for alt gjennom mange år.  Dypt i hjertet vi minnene gjemmer, og deg kjære vi aldri glemmer.  

I sorgen finnes glede for alt som du gav av kjærlighet og omsorg til dem du holdt av. 

I vårt hjerte, i vårt sinn, er du for alltid lukket inn. 

Ikke før veven har stilnet og skyttelen sluttet å gå , vil Gud trekke teppet til side og la oss riktig forstå;  at også de mørke tråder — som de lyse bånd — var helt nødvendig for mønsteret i Mesterens mektige hånd. 

Ingen er med oss for alltid, tiden forsvinner så fort.  Men minnene får vi beholde, til lindring når savnet er stort.  

La oss minnes de lykkelige dager, da sorg og smerte fremmed var.  La oss minnes de solrike dager, da vi alle sammen var.   

Liksom et lys har sluknet ut, din livsdag nå har tatt sin slutt. 

Minnes i kjærlighet. 

Minnet ditt har tusen små trekk.  Dager og år kan ikke viskes vekk.  Ømhet og godhet du stadig flettet inn.  Trådene du vevde du dypt i våre sinn.

Roser visner, skjønnhet forgår, men de minner du gav oss vil for alltid bestå.  Takk for alt. 

Savnet er stort, men minnenes kraft større.  Alle som har kjent deg, vil deg aldri glemme.  Takk for alt du var for oss. 

Skjønt er å hvilke når kreftene svikter.  Trett etter livets vekslende strid.  Skjønt i den evige hvilke å sove.  Vi ønsker deg alle å hvile i fred.  

Stille du sovnet inn fra verden, gode minner du gav.  Tårefylte øyne følger deg på ferden.  Takk for all kjærlighet og godhet du gav. 

Så kom dagen og siste timen.  Livet vei til ende var.  Takk for år og gode stunder.  Med kjærlighet og takk for alt du for oss var.

Så lukker vi deg i våre hjerter inn og gjemmer deg innerst inne.  Der skal du fredfullt bo i vårt sinn, som et kjært og dyrebart minne. 

Så tomt og stille det blir her hjemme, når den man elsker forlatt oss har.  Ei mere høre din kjære stemme, takk for alt du for oss var. 

Takk du mor for strevet, for varmen du gav oss i ord.  Takk for du iblant oss fikk levet, så lenge her på denne jord.  Takk for alt du for oss var, takk for lyse og gode minner.  Kjærlig trygghet du oss gav, ingen slik på jord vi finner. 

Takk for all din kjærlighet og omsorg for oss alle. 

Takk for all kjærlighet, godhet og omsorg du alltid har gitt oss.  Elsket og savnet.

Takk for alle gode minner. 

Takk for alt du var for oss. 

Takk for din kjærlige omsorg for oss alle. 

Tiden er båten vi alle ror.  Alle har glede og sorg ombord.  Felles for alle er avskjed en gang.  Møt den med vemodets stille klang.  

Tro ikke mørket når lyset går ned i skumringens fang.  Alltid er det på jorden et sted soloppgang  (André Bjerke).

Tålmodig du led, hvil nå i fred. 

Vi fylles med sorg over at du er borte, men av takknemlighet for at du har levd.