Akutt hjelp.

 

Behøver du eller noen du kjenner noen å snakke med akkurat nå?  

• Kirkens SOS, telefon 22 40 00 40

• Mental helses hjelpelinje, telefon 116 123

• Legevakten, for å snakke med sykepleier, telefon 116 117 

• Ta kontakt med din fastlege

Vi reagerer forskjellig.

 

Ordet krise betyr egentlig forandring, og et dødsfall kan føre til en uopprettelig endring i de etterlattes liv.  Det å miste en av sine nærmeste kan oppleves som at en mister noe av seg selv. De vi lever i nærheten av kan bidra til å gi vårt liv mening, og når de blir borte kan det innebære en stor forandring. Det er samtidig viktig å ha respekt for at ikke alle nære relasjoner er gode, og at dette vil bidra til å påvirke opplevelsen av sorg og reaksjoner knyttet til dette.

Reaksjoner på et dødsfall kan være mange. Følelser som sinne, skyld, nedtrykthet, lettelse og likegyldighet kan gjøre mange engstelige, men dette er alle normale reaksjoner på et dødsfall. Enkelte mister matlysten, andre trøstespiser. Noen blir hektisk aktive, andre apatiske. Det er ikke uvanlig at man som etterlatte får problemer med å sove i en periode og det kan hende at man opplever at man ikke er i stand til å klare dagliglivets mange krav. Opplevelse av at det er vanskelig å konsentrere seg og at hukommelsen ikke fungerer på vanlig måte, er heller ikke uvanlig. I en krisesituasjon er dette alle normale reaksjoner. Spekteret av reaksjoner, både følelsesmessige og kroppslige, er svært bredt og ofte ganske uforutsigbart.

​

Reaksjonene og følelsene som oppstår i forbindelse med et dødsfall, kommer av at man bruker krefter på den dyptinngripende forandringen av livssituasjonen som mange opplever når en av våre nærmeste dør. Ikke alle reagerer like sterkt, men det er viktig å vite at det er normalt med sterke reaksjoner. Sorgen er ikke bare en mental påkjenning, men også fysisk kan man bli sterkt svekket. Motstandskraften mot infeksjoner kan være nedsatt, slik at man for eksempel kan få en periode med stadige forkjølelser og tidligere plager kan også blusse opp.

​

Det er ingen grunn til bekymring om mennesker oppfører seg litt annerledes like etter et dødsfall. Det å tilby hjelp med konkrete oppgaver oppleves ofte som en god støtte. Det er viktig å stelle godt med seg selv når man sørger. Man må for eksempel passe på å få tilstrekkelig ernæring og søvn, selv om man innerst inne skulle føle at alt er likegyldig. Når sorgen blir særlig tung, gjelder det å kontakte noen man kan snakke med. Det kan være personer man har tillit til i nærmiljøet eller personell tilknyttet kommunens hjelpeapparat.

 

Å håndtere sorgen.

 

De gjenlevende/etterlatte kan trenge medmennesker som har tålmodighet til å lytte når de forteller om sine minner og følelser.  Det kinesiske uttrykket for krise er satt sammen av to skrifttegn. Det ene betyr fare og det andre betyr mulighet. Uttrykket avspeiler en dyp menneskelig erfaring: i enhver faresituasjon eller krise finnes det alltid muligheter. Ved å bearbeide sorgen og krisen, kan man i det lange løp bli bedre i stand til å klare vanskeligheter og vise med- følelse for andres nød. Dette tar imidlertid tid og krefter, og ofte trenger man støtte fra andre for å komme seg igjennom sorgen.

​

Alle trenger noen å snakke med. Gode venner og familie kan være uvurderlig hjelp, men en kan også ha behov for å snakke med noen man ikke står i en så nær relasjon til.

​

I forbindelse med sykdom og dødsfall, både i hjemmet og på sykehjem, får mange hjelp fra ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.  Disse vil blant annet kunne bidra med råd og veiledning i forbindelse med et dødsfall. De vil også kunne formidle kontakt med andre hjelpeinstanser.  Ta kontakt med din fastlege for nærmere informasjon.

 

Mange opplever det som en støtte og stor trøst å møte andre som også er i sorg, og få mulighet til å snakke med noen om sine utfordringer. Flere steder i landet finnes det nå tilbud om samtale- grupper for sørgende. Fastlegen, helsesøster, familievernkontoret samt tros- og livssynssamfunn kan her være behjelpelig med å finne samtale- og sorggrupper som passer for den enkelte. Dersom den sørgende trenger hjelp fra for eksempel en psykolog for å komme seg igjennom sorgen, kan man ta opp dette med sin fastlege. På www.sorggrupper.no kan du finne oversikt over ulike sorggrupper som finnes i nærheten av deg. De ulike tros- og livssynsssamfunn vil også kunne være gode samtalepartnere etter et dødsfall.For eksempel kan man ta kontakt med Kirkens SOS. Dette er en døgnåpen krisetelefon for mennesker som er i følelsesmessig eller eksistensiell krise, og for den som tenker på å ta sitt eget liv. Alle som ringer krisetelefonen vil bli møtt med forståelse og aksept. Telefonen er åpen for alle, uavhengig av religion og livssyn. Telefonnummer til Kirkens SOS: 224 00 040. Frelsesarmeen og Human-Etisk Forbund: www.human.no er eksempler på andre gode samtalepartnere. Ofte vil foreninger eller organisasjoner man eventuelt er tilknyttet, kunne være til god hjelp etter et dødsfall.

​

Barn som dør.

 

Foreldre som mister sitt barn kan ha behov for å bearbeide sorgen gjennom kontakt med fastlege og/eller annet helseapparat i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Mange foreldre opplever at sorggrupper med andre foreldre som har mistet sitt barn i en periode kan være et godt tiltak, enten for seg selv eller i tillegg til annen type samtalepartner.  Helsestasjon og skolehelsetjenesten er et lavterskeltilbud til alle barn og unge fra 0- 20 år. Tjenesten er ofte godt kjent med familien og barnet, og kan derfor være en god samtale- partner i sorg og krise.  Skolehelsetjensten kan også i samarbeid med skole og hjem bidra til oppfølging av barn og ungdom.

​

Både Landsforeningen for uventet barnedød: www.lub.no og foreningen Vi som har et barn for lite www.etbarnforlite.no, kan gi god hjelp.

 

Etterlatte etter selvmord eller andre uventede dødsfall.

 

Brå og uventet død kjennetegnes av at personer dør uten forvarsel og at etterlatte dermed ikke har hatt tid eller mulighet til å forberede seg. Dette er forhold som kan virke inn på de etterlattes reaksjoner. Når en av de nærmeste dør plutselig og uventet kan de nærmeste oppleve både sorg, savn og noen ganger et traume. Reaksjonen kan påvirkes av måten dødsfallet skjedde på. Akutte krise og sorg- reaksjoner kan være svært forskjellige fra person til person. Den etterlatte vil kunne ha reaksjoner både av fysisk og psykisk art, og mange etterlatte forteller om en opplevelse av uvirkelighet i den umiddelbare tiden etter at de har fått vite om dødsfallet.

 

Selve reaksjonen for etterlatte etter selvmord, vil ofte tilsvare den hos etterlatte ved annen brå død, men i tillegg kommer belastningen ved å være etterlatte til mennesker som har opplevd livet som så vanskelig at de har valgt å avslutte det. Etterlatte kan føle seg medansvarlige ved at de synes de burde ha oppdaget faren og vært med på å forebygge selvmordet.  Andre kan plages av at de før selvmordet var i alvorlig konflikt med den avdøde. Mange etterlatte blir gående i årevis, noen resten av livet, med ubesvarte spørsmål knyttet til hvorfor selvmordet hendte, hvorfor akkurat da, og hvorfor på den måten.

 

Leve – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord kan kontaktes for mer informasjon og veiledning for etterlatte etter selvmord: www.leve.no

 

Hvordan hjelpe den som sørger.

 

Det er vanlig å føle seg hjelpesløs i møte med en som sørger. Ord kan føles tomme og meningsløse. Dette gjør at mange forsøker å unngå møter med mennesker som befinner seg i en krisesituasjon. Men det er vanligvis ikke nødvendig med så mange ord eller å være så avansert. Kanskje det aller viktigste er å ha tid til å lytte, andre ganger er det nok med blikkontakt og et håndtrykk. En som sørger orker sjelden å be andre om hjelp, selv om vedkommende trenger det. Tilbud om praktisk hjelp er ofte velkomment, og en fin måte å vise omsorg på. Det kan være godt å gråte, og det er ofte godt å ha noen å gråte sammen med. Man bør vise raushet og tålmodighet overfor en som er i sorg, og for eksempel ikke ta avvisninger så alvorlig. Press deg ikke på med ord, bare vær tilstede og tilby gjerne hjelp gjentatte ganger – og over tid. Personer som har vært til stede ved brå eller uventede dødsfall vil ofte ha behov for å fortelle ganske detaljert om det som skjedde. La historien få komme av seg selv uten alt for mange spørsmål. Det er ikke uvanlig at man ønsker å vende tilbake til det som hendte flere ganger i den nærmeste tiden etter dødsfallet.

 

Barn som pårørende.

 

Barn som opplever et dødsfall har vanligvis ingen erfaring med dette. De har heller ikke en ferdig utviklet forståelse å bearbeide følelsene sine med. Men fantasien er godt utviklet. Det er derfor viktig å bruke tid sammen med barna, lytte til dem og snakke med dem. Fantasien kan være vanskeligere å forholde seg til enn realiteten. Barna bør få ta del i det de selv ønsker, for eksempel å se den døde i kisten og å være med i begravelsen eller bisettelsen. Likeså delta i planleggingen av gravferden. Dersom små barn ønsker å se den døde, bør de voksne vurdere å la dem få lov. Barna må ikke utelukkes fra sorgen.

​

Barn har ofte en evne til å gå ut og inn av sorgen, og kan ofte veksle mellom det å gråte og det å involvere seg i lek. Enkelte tror at barn ikke er modne nok til å oppfatte det som har hendt, eller at det ikke har gjort noe dypt inntrykk på dem. Dette er ikke riktig. Det er viktig at også barn får snakke om sine tanker og følelser, og at de inkluderes i sorgen.

 

De fleste barn reagerer negativt på å bli holdt utenfor, for eksempel ved gravferden. Mange barn ønsker å benytte tegninger i sin bearbeidelse av sorgen, og i samtale med den som skal lede sermonien. Det kan være en god opplevelse for barn å legge noe i kisten til avdøde. Dette kan være noe de selv har laget, tegnet eller skrevet, blomster de har plukket, eller en gjenstand som betyr noe i barnets forhold til den døde.

​

For barn som mister en forelder eller annen nærstående, vil det kunne være naturlig å snakke med venner om dette. Det vil også kunne være ønskelig for barnet å prate med voksne personer de føler seg trygge på. Dette kan i tillegg til egen familie og andre nærstående for eksempel være lærere eller barnehageansatte. Helsestasjon og skolehelsetjenesten skal være tilgjengelig for barn og ungdom som opplever sorg og krise. Helsestasjon er en samarbeidspart inn mot skolen og kan bistå med oppfølgingsamtaler.