Søk på nettsiden vår

Det er mye som skal ordnes når noen går bort. Det er vår jobb å hjelpe deg. Vi ordner dette sammen. Start her, så tar vi det steg for steg. Begynn her Begynn her Når noen vi er glad i eller kjenner dør, er det kanskje en av de største utfordringene vi møter. De fleste mennesker dør etter et langt og kanskje innholdsrikt liv, andre omtrent før livet har begynt. I vår tid er det mye som skal ordnes når noen går bort. Det er vår jobb å hjelpe deg. Du kan velge å overlate alt til oss, eller å være med å bestemme underveis. Vi ordner dette sammen. Vi hjelper deg videre. Dødsfall i hjemmet Dødsfall på institusjon Digital gravfersmelding Syning Abonnementer, oppføringer Stønadsordning NAV Hvem besørger gravferden? Hva kan du gjøre selv? Huskeliste Når noen dør hjemme Ved uventet dødsfall med uklar årsak må familien kontakte legevakt på telefon 116 117. Vanligvis vil politiet bli varslet for å avgjøre om rettslig obduksjon er nødvendig. Hvis rettslig obduksjon skal foretas, bestiller politiet transport av den avdøde til Haukeland sykehus av det begravelsesbyrået politiet har avtale med. Etter det står pårørende fritt å velge hvilket byrå som skal være håndtere gravferden. Dersom politiet avgjør at rettslig obduksjon ikke vil være nødvendig, kontakter familien det begravelsesbyrået de ønsker. Byrået vil hente den avdøde, og føre vedkommende til bårerom. Ventet dødsfall: Noen ønsker å tilbringe den siste tiden av livet hjemme. Siden dødsfallet da er ventet vil det være naturlig at hjemmesykepleien tar kontakt med behandlende lege for utskriving av dødsattest i hjemmet. Uavhengig av dødsattest foreligger, er vårt byrå tilgjengelig 24 timer i døgnet for henting fra hjemmet. Vi besørger legeattest via legevakten dersom attest ikke allerede er utskrevet. Døde på sykehus, sykehjem eller annen institusjon Når noen dør på institusjon, f eks på et sykehjem, vil personalet varsle pårørende, samt kontakte lege for å få utstedt dødsattest. For noen kan det være naturlig å samles for å ta et siste farvel med avdøde på dennes rom. Avdøde blir vanligvis stelt og kledd i de klærne pårørende ønsker og det blir en fin og verdig stund. Etter dette blir den avdøde ført til egnet sted på institusjonen (bårerom/kjølerom), før begravelsesbyrået henter vedkommende. Dersom institusjonen ikke er utstyrt med et bårerom, vil det være nødvendig at vi henter den avdøde innen en dags forløp. Digital gravferdsmelding. Når et dødsfall skjer, er det mye å ta stilling til på kort tid. For å forsøke å gjøre prosessen enklere, har myndighetene laget en digital løsning for gravferdsmelding. Den erstatter mye av papirarbeidet, og sørger for at nødvendig informasjon blir sendt til riktige etater på en trygg måte. Denne nye digitale løsningen er nå tilgjengelig i Bergen. Gjennom Digital gravferdsmelding kan familien eller et begravelsesbyrå melde inn opplysninger om den avdøde og planlagt gravferd. Informasjonen deles direkte med folkeregisteret, NAV, kirken/gravplassmyndighet og andre offentlige instanser som trenger beskjed. Det er bare avdødes foreldre, barn eller ektefelle som kan benytte digital gravferdsmelding. Har du en annen relasjon til avdøde (for eksempel samboer) og skal organisere gravferden, må du kontakte et begravelsesbyrå. Familien kan velge mellom å: Kontakte et begravelsesbyrå. Byrået vil håndtere alt angående skjemaer, meldinger til det offentlige og det øvrige administrative. Sende inn digital gravferdsmelding selv. I så fall må dere bestemme hvem som skal være ansvarlig for gravferden. Denne personen logger inn på den digitale løsningen med BankID, og følger instruksjonene på skjermen. Ønsker dere dette, klikk her. Syning Erfaring fra sorgarbeid tilsier at mange etterlatte opplever det som betydningsfullt å få se den døde. Særlig gjelder dette når dødsfallet kom brått og uventet. Å se den døde en siste gang er viktig for mange i deres sorgprosess. Dette gjelder også for barn. Gjennom dette vil en kunne få med seg et viktig bidrag til den videre sorgprosessen. Personer som ønsker å avstå fra å se den avdøde må selvsagt få full respekt for dette. I forbindelse med syningen vil de frammøte ha mulighet for å "sende med" en hilsen i kisten, i form av for eksempel et brev eller en personlig gjenstand. Den avdøde kan være kledd i sine egne klær som de pårørende har valgt ut, eller i en hvit silkekjortel. Etter syningen blir kistelokket lagt på og skrudd igjen, og de som ønsker kan være med på dette. Sted for syningen avhenger av stedet dødsfallet skjedde. Ved dødsfall på Haukeland eller Haraldsplass sykehus, brukes bårekapellene der til syningen. Mange sykehjem har også et kapell, eller annet passende rom som kan brukes. I andre tilfeller er det mest aktuelt å leie det såkalte "flerbruksrommet" ved Møllendal kapell, som er et lite men passende lokale til dette. Lille kapell ved Møllendal kan også leies til syning. I begge tilfeller faktureres pårørende et moderat beløp for leie av det ene eller andre lokalet. Hvem sørger for gravferden? Å sørge for gravferden innebærer at vedkommende avgjør alle spørsmål vedrørende denne, som for eksempel hvor avdøde skal gravlegges. Hvis det ikke foreligger en erklæring fra den avdøde om hvem som skal sørge for gravferden, har den avdødes nærmeste etterlatte over 18 år, i følgende rekkefølge, rett til å besørge gravferden: ■ ektefelle/partner eller samboer som levde i ekteskapslignende forhold med den avdøde ■ barn ■ foreldre ■ barnebarn ■ besteforeldre ■ søsken ■ søskens barn ■ foreldres søsken Ved uenighet mellom like nære etterlatte om hvem som skal sørge for gravferden, er det kommunen som avgjør. Avgjørelsen kan ikke påklages. For nærmere redegjørelse av det juridiske ansvaret for gravferden, vises det til gravferdsloven § 9. Det er å anbefale at man ved gravferden kommer frem til løsninger som ivaretar de etterlattes ulike interesser. Dersom den avdøde, enten skriftlig eller muntlig, har gitt uttrykk for ønsker om hvordan gravferden skal foregå, bør de etterlatte så langt som mulig søke å etterkomme dette. Gravferden bør respektere avdødes religion og livssyn. Dersom avdøde ikke hadde etterlatte, eller de etterlatte av en eller annen grunn ikke ønsker å sørge for gravferden, er det kommunen der avdøde bodde eller hadde sin siste bopelsadresse, som plikter å gjøre det. Hva kan du gjøre selv? De etterlatte med gravferdsrett står fritt til selv å ivareta de oppgaver som følger ved gravferden. Siden det er mange formaliteter og praktiske gjøremål som skal ordnes ved en gravferd, samt ønske om en verdig behandling av den avdøde i forbindelse med stell og transport, velger de aller fleste å be om bistand fra et gravferdsbyrå. Selv om det i teorien er fullt mulig, vil det i praksis være utfordrende for personer utenfor gravferdsbransjen å gjennomføre en gravferd uten hjelp. Dels fordi man sannsynligvis ikke sitter inne med kunnskapen om hva som rent praktisk skal gjøres. Dels også fordi man naturlig nok mangler kontakter, nøkler, adgangskort, egnet transportmiddel, utstyr og alt annet som er nødvendig for å få gjennomført alt som skal gjøres. Mange familier blir overrasket over hvor mye arbeid som "skjer i kulissene", og uten å engasjere et byrå faller dette arbeidet på dem som har valgt å gjøre dette selv. For en utrent person vil arbeidsmengden og tiden som vil gå med bli betraktelig større, på grunn av nevnte årsaker. Selv om tjenestene til et begravelsesbyrå koster penger, vil de aller fleste vurdere det slik at dette er verdt det det koster, sammenliknet med belastningen det vil medføre -- i en allerede krevende tid -- for pårørende. Og nettopp dette er kanskje hovedårsaken til å bruke et begravelsesbyrå: At familien i stedet skal få bruke tiden til å sørge, være sammen, reflektere, minnes og hedre den som har gått bort. Uavhengig av om man benytter seg av et gravferdsbyrå eller ikke, kan det bety mye for de etterlatte å sette et personlig preg på gravferden. Det finnes mange alternative måter dette kan gjøres på. For noen vil det kunne oppleves som fint å få stelle og vaske den avdøde selv. Andre vil kunne ha et ønske om å velge ut klær den avdøde skal gravlegges i. Seremonien kan også gjøres mer personlig gjennom valg av musikk, salmer og sanger som er i tråd med den avdødes interesser. For noen vil det også kunne bety mye å få være med og pynte seremonirommet og velge hvem som skal bære kisten. Dødsfall i utlandet Det kan bli kostbart med hjemsendelse av personer som dør i utlandet. Dette kan skyldes krav i lovgivningen i de forskjellige land, og det kan skyldes høye transportomkostninger. Har man ikke en reiseforsikring som dekker hjemtransport, kan økonomiske grunner noen ganger tale for å foreta kremasjon i utlandet og siden få urnen sendt hjem til Norge. Hver og en må finne ut hva dette innebærer for en selv, og undersøke muligheter, formalia og kostnader i utgangsland og inngangsland. Kontakt oss eller offentlig myndighet v/Utenriksdepartementet eller politi. SOS International vil også kunne bistå i slike tilfeller. Hvis det er tegnet reiseforsikring som inkluderer hjemtransport, vil hjemsendelsen av den avdøde normalt bli dekket. Vær også oppmerksom på at både lovgivning og lokale skikker for behandling av den avdøde kan avvike sterkt fra norske forhold. Det er for eksempel vanlig med krav om at den avdøde skal balsameres før hjemsendelse. Dersom den avdøde blir transportert i kiste fra utlandet, er det som regel nødvendig å bytte kiste i henhold til norske krav når denne er ankommet til Norge. Kilde: Helsedirektoratet: "Når en av våre nærmeste dør" Dør hjemme Døde på sykehus Syning Hvem sørger for gravferden? Gjøre selv Utlandet Digital gravferdsmelding. Gå tilbake til startsiden

Du bestiller enkelt blomster til en seremoni her via våre minnesider. Blomstene blir levert dit de skal, til riktig tid. Betal raskt og sikkert med med Vipps eller kredittkort. Minnesider Minnesider før 1. september 2025, klikk her.

På nettsiden for Gravplassmyndigheten finner du oversikten over gravlunder i Bergen kommune. Vårt byrå hjelper deg med råd og veiledning om å velge gravplass, type grav og alle andre forhold rundt dette med gravsted. Gravlunder i Bergen På nettsiden for Gravplassmyndigheten finner du oversikten over gravlunder i Bergen kommune: Vårt byrå hjelper deg med råd og veiledning om å velge gravplass, type grav og alle andre forhold rundt dette med gravsted. Til oversikten

I tidligere tider takket de pårørende skriflig for all deltakelse — brev, blomster, hilsener og kort.  Det vanlige og korrekte var at man sendte trykte takkekort. Det blir opp til hver enkelt om man velger takke på den tradisjonelle måten, eller ta i bruk dagens teknologi. Takkekort En meningsfull gest — også i vår digitale tid. I tidligere tider takket de pårørende skriflig for all deltakelse — brev, blomster, hilsener og kort. Det vanlige og korrekte var at man sendte trykte takkekort, enten med svart sørgerand eller et helt hvitt kort. Takken var ventet komme så snart som mulig etter begravelsen. Dette er en fin tradisjon, som har like god mening i dag. Det er lite som kan måle seg med et fysisk brev eller kort, som noen har tatt seg bryet med å skaffe til veie og sende. I dag er det mange som dropper takkekort, men i stedet rykker en takkeannonse inn i avisen. På en eller annen måte bør man uansett takke dem som har vist deltakelse, har sendt hilsener eller blomster. Det blir opp til hver enkelt om man velger å gjøre det på den tradisjonelle måten, eller ta i bruk dagens teknologi. Eksempel på et enkelt takkekort.

Som ved alle livets vendepunkter, har man ved sedvane opparbeidet seg enkelte uskrevne regler for gravferd. Vi gir deg tips og vink på veien. Antrekk / klestrakt / klær begravelse / bisettelse. Hva har man på seg? Skikk og bruk ved begravelse Reglene for skikk og bruk er— som alt annet i vårt samfunn— i endring. Noen vil synes at gammel tradisjon og sedvane har gått ut på dato, mens andre mener det representerer gode verdier man skal holde fast ved. Antrek k. Generelt: Hovedregelen er at man kler seg så mørkt som ens egen garderobe tillater. Ved å følge tradisjonen for klesdrakt i begravelser viser man respekt for den avdøde, for de (øvrige) pårørende, for anledningen — og for en selv. Det er viktig å understreke at "reglene" tjener nettopp det, og ingenting annet. Dersom man finner at garderoben mangler nødvendige klesplagg, bør man vurdere å investere i disse plaggene. Unngå: Lyse, iøyenfallende farger, plagg og mønster bør unngås. Ikke glem ytterplagget — et ellers "riktig" antrekk ødelegges av en utmerket regntett og vindtett, men likevel rød anorakk. Kvinner unngår korte skjørt eller kjoler, dyp utringning og prangende smykker. Dette er ikke anledningen for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Menn: Mørk eller svart dress, eventuelt mørke penklær. Ved kjøp av ny dress, husk å klippe av stingene som holder splitten(e) sammen bak. Likeså skal etiketter fra ermet klippes av. Slipset skal være svart eller mørkt, og skjorten — skal som alltid ved høytidelige anledninger — være hvit. Hvitt slips hører til bryllup. I hverdagslige sammenhenger skal sko og belte være brune før kl 18, men som kjent skal disse være svarte i høytidelige anledninger uansett tid på døgnet. Kvinner: Mørk drakt eller kjole, eller andre mørke penklær. Svarte strømper, svarte eller mørke enkle sko. Dette er ikke anledningen for korte skjørt og kjoler, dyp utringning likeså. Prangende smykker, armbånd som klirrer eller andre typer staffasje passer heller ikke i begravelse. Solbriller: Noen er fristet til å bruke solbriller, og det får være en smakssak. De som ønsker å bruke solbriller, bør få all anledning til det. Imidlertid bør alle være oppmerksom på at selv i våre nordlige strøk — der følelsesmessig tilbakeholdenhet generelt er normen — er det absolutt ingenting galt i å gråte eller vise følelser ved en gravferd. Det er tvert imot helt naturlig og forventet. Opptreden under gravferd. Under enhver form for gravferdshandling, skal mobiltelefoner slås av eller settes i lydløs modus. Det er dårlig kutyme å bruke mobiltelefon under gravferdsseremonier. Det forteller andre at ærendet på mobiltelefonen er viktigere enn seremonien du deltar i. Er det tvingende nødvendig å umiddelbart besvare noe skriftlig, gjøres dette så diskret og så raskt som mulig. Er man absolutt nødt til å besvare et anrop, forlater man så ubemerket som mulig området der andre mennesker befinner seg, og besvarer anropet på et passende sted der man ikke forstyrrer andre. Som ved alle andre viktige anledninger, kommer man tidsnok til en begravelse. Det er vanlig å møte opp 20 minutter før seremonien skal starter, de pårørende pleier å møte opp tidligere. Ved ankomst til seremonien, blir de nærmeste pårørende anvist til sine bestemte plasser. Plassene nærmest kisten på høyre side er forbeholdt de nærmeste. De pårørende må naturligvis være ute i god tid, men ikke altfor god tid, det kan være andre seremonier foran og ventetiden kan oppleves tom og ubehagelig. Mange steder finnes det et venterom for de pårørende, slik at de kan være der fram til like før handlingen begynner. Etter gammel skikk pleier folk som møter opp å gå fram og hilse på de pårørende før seremonien. Erfaringen viser at skikken mer er til plage enn til glede. Hvis noen finner grunn til å hilse på de pårørende for å gi uttrykk for sin deltakelse, bør de vente til etter selve begravelsen eller bisettelsen. Men ellers viser de jo sin deltakelse allerede ved den ting at de har innfunnet seg. Dersom man likevel vet eller tror at de pårørende vil sette pris på at man kommer fram og gir dem et håndtrykk, skal man selvsagt ikke nøle med det. Ofte lager man etter seremonien i stand en kø av kondolerende besøkende som hilser de nærmeste pårørende når man er på vei ut. Da tar man — med mindre man har en god grunn til å frastå — del i denne. Her består handlingen stort sett i et håndtrykk, et blikk og noen ytterst korte ordutvekslinger. Ønsker man å samtale mer, bør dette finne sted på et senere tidspunkt. Det gir trygghet og samhørighet ikke å gå alene etter en kiste ut av kirke/kapell. Det er helt naturlig å holde hverandre i hendene eller ta tak i armen til en annen. Senking av kisten er for mange den mest dramatiske hendelsen, enten det skjer i kapellet når det er kremasjon, eller ute på gravlunden. Noen som ikke helt har kommet i gang med sorgreaksjonene, får hjelp til å gråte og kjenne på fortvilelsen nettopp ved en åpen grav. Det er ingenting i veien med å vise sorg og fortvilelse. Det kan tvert imot være godt for sinnet å få utløp for sorgen, og å få trøst hos andre. Særlig barn og unge, opplever det som viktig å få legge en blomst på kisten ute på gravlunden. På gravlunden er det den døde som går fra de levende, ikke omvendt. Det er derfor helt naturlig å bruke tid på gravlunden til å kondolere, snakke sammen og etter hvert sammen gå videre enten hjem eller til minnesamlingen. Kondolansehilsener, blomster. Treffer man tilfeldig (ved annen anledning enn gravferden) en av de pårørende, sier man "kondolerer" og kan føye til noen få deltakende ord, men bør ellers ikke snakke om dødsfallet uten at man forstår at vedkommende ønsker det eller tar begivenheten med tilstrekkelig fatning. De fleste pårørende vil sette pris på en velment kondolansehilsen. Man vil kanskje tenke at mottakeren vil føle det påtrengende, og at vedkommende har nok å tenke på som det er. Det er ikke riktig. De fleste mennesker vil i alle tilfeller verdsette omtanke og gode ord. I våre dager kan man sende en SMS, en e-post eller et aller helst et håndskrevet brev. Er man sikker på at mottakeren er en aktiv bruker av disse, kan man også bruke med omhu bruke sosiale medier. Å sende en slik hilsen volder ofte hodebry fordi de fleste av oss blir opprådd for ord ved en slik leilighet. Da kan man rolig bruke de faste uttrykkene som tilsynelatende er fraser, men som i virkeligheten har god mening i en situasjon hvor det er nesten umulig å finne originale og personlige uttrykk for det man føler. For eksempel: "Kjære Johannes, med dyp sorg har vi mottatt beskjeden om din mors bortgang. Vi føler med deg og Eline i denne stund og sender dere våre varmeste tanker. Hilsen Mette og Herman". Blomster og kranser sendes til seremonien blir bruk til å dekorere i lokalet. Blir et bånd festet til kransen, er det vanlig at det har to fliker. På den ene står en kort hilsen, f.eks. "Takk for gode minner". På den andre fliken står givernes navn. Sender man blomster eller kranser uten bånd, bør man legge ved et kort eller visittkort. En praktisk regel som det er frivillig å følge, sier at en enslig person kan sende blomster, men slår flere seg sammen sender de en krans. Dødsannonsen inneholder av og til ønsker — enten formidlet fra den avdøde selv eller fra de pårørende — om blomster, og disse bør følges. Den klassiske fargene for blomster ved gravferd er hvit og duse farger. Det er likevel ingenting i veien for å velge andre farger, hvis man har en grunn til å velge disse. Kanskje var den avdøde glad i en spesiell farge? Din lokale florist vil kunne gi råd og veiledning om valg av farger, type blomster og så videre. Minnestund. Etter gammel norsk skikk var gravølet en fest av dimensjoner, og fremdeles kan man på landet vanskelig se for seg en begravelse uten bevertning etterpå. I byene er det annerledes. Begravelsesmiddager er en sjeldenhet, man sløyfer enten all selskapelighet fullstendig, eller ber de nærmeste pårørende til et enkelt måltid bestående av kaffe, te, smørbrød og kaker. Presten kan bes hvis man kjenner ham eller henne personlig. Det behøver ikke holdes taler ved en tilstelning etter en begravelse; men det skal det sies noe, bør hovedtalen være noen minneord om den avdøde. Dessuten kan det holdes tale for familie eller slekten med understrekning av samholdets betydning i tunge stunder. De pårørendes takk. I tidligere tider, takket de pårørende skriflig for all deltakelse — brev, blomster, hilsener og kort. Det ble ikke ventet at at de pårørende skulle skrive personlige brev — uten kanskje til noen ganske få — hvis deltakelse hadde hatt særlig stor betydning for dem. Det vanlige og korrekte var at man sendte trykte takkekort, enten med svart sørgerand eller et helt hvitt kort. Takken var ventet komme så snart som mulig etter begravelsen. Nå tid dags, og når det ofte er så mange å takke, er det vanlig å avertere i avisen, eller i sosiale medier, For eksempel: "Hjertelig takk for all deltakelse ved min bror Harald Berg sin bortgang. Margrete Berg". Blomster til graven. Vi har i Norge ingen fast dag hvor folk går til kirkegården for å se til sine pårørendes gravsteder, legge igjen blomster eller lys på dem og minnes dem i et stille øyeblikk. Det vanlige er at man går til allehelgenssøndag, til vedkommendes fødselsdag, på 17. mai, på julaften, på nyttårsaften eller til andre dager som var spesielle for den avdøde eller de anhørige. Man forsyner ikke blomster eller dekorasjoner med hilsener. Det er hyggelig om de pårørende takker dem som har lagt blomster eller dekorasjoner ved graven, dersom man vet hvem det er og møter dem i den nærmeste tiden etter. Å bære sorg, og å finne en annen. Skikken med å bære sorg — med svart klesdrakt eller sørgebånd — etter en nær pårørendes død er praktisk talt forsvunnet. Det skyldes dels rent praktiske hensyn — en kvinne eller mann som har mistet sin partner kan av mange årsaker ikke gå fullstendig svartkledd på jobb. Dels skyldes det også at vi legger større vekt på følelsene og sinnelaget enn på klesdrakten. I mange strøk på jordkloden finnes det folk som mener det er helt galt å bære sorg — man skal tvert imot glede seg over at avdøde er ferdig men sin jordiske vandring og er begynt på en ny og bedre tilværelse i det hinsidige. Selv om denne tanken ikke er særlig utbredt hos oss, er det mange som føler at det ville være meningsløst å sørge over at en gammel mor eller far er blitt befridd fra et langt og smertefullt sykeleie og endelig har fått fred. Sorgen er på sin plass når ens elskede eller nære slektning har blitt revet bort altfor tidlig; men når døden kommer som den naturlige avslutning på et langt og kanskje rikt og lykkelig liv, blir smerten ved vedkommendes bortgang snart veid opp av at det som har skjedd kanskje er godt og riktig. Som aller nærmeste pårørende, er det god skikk og bruk at man i den første tiden ikke deltar i festlige anledninger. Man kan naturligvis godt gå på kino, restaurant, på konserter og forretningsmøter. Selv om det ikke finnes noen regel, er det god tone at man kort etter begravelsen ikke går offentlig ut og morer seg. Hvor lenge en bør vise en sømmelig tilbakeholdenhet finnes ikke, men allminnelig sedvane pleier å være seks måneder. Det er imidlertid ingen grunn til at en enke, enkemann eller på annen måte etterlatt ikke etter en tids forløp skal bli glad i en annen. Tvert om — det er både riktig og ønskelig. Men skjer det mens i den umiddelbare tid etter dødsfallet — gjør man klokt i å i den første tiden holde dette bak lukkede dører.

Å skrive en slik sørgebåndhilsen volder ofte hodebry fordi de fleste av oss blir opprådd for ord ved en slik leilighet. Da kan man rolig bruke de faste uttrykkene som tilsynelatende er fraser, men som i virkeligheten har god mening. Forslag til sløyfetekst En siste hilsen. Å skrive en slik sørgebåndhilsen volder ofte hodebry fordi de fleste av oss blir opprådd for ord ved en slik leilighet. Da kan man rolig bruke de faste uttrykkene som tilsynelatende er fraser, men som i virkeligheten har god mening i en situasjon hvor det er nesten umulig å finne originale og personlige uttrykk for det man føler. Her finner du eksempler på hilsener som er ofte brukt, men lite står i veien for at du/dere skriver en egen hilsen. Hvil i fred Elsket og savnet Høyt elsket, dypt savnet Minnes i kjærlighet En siste hilsen Et kjærlig farvel Takk Takk for alt Takk for alle gode minner Takk for alt du var for oss Takk for din kjærlige omsorg Med kjærlighet Med kjærlighet og takk For alltid i våre hjerter Fred over minnet Du vil alltid være hos oss Vi savner deg Glad i deg På gjensyn Du glemmes ei

Informasjon om urnenedsettelse. I ny grav, eksisterende grav eller i minnelund. Praktisk informasjon til familien. Urnenedsettelse Urnen er klar etter en uke. Selve kremasjonen skjer innen noen få dager etter (eventuell) seremoni er avholdt. Deretter går det noen dager før urnen er klar for å bli satt ned i grav, eller eventuelt hentet ut for å foreta askespredning. Urnen må settes ned (eller aske spres) innen seks måneder. Gravplassloven § 12 fastslår at urnen må settes ned i graven, innen seks måneder etter dødsfallet. Mange lurer på dette med tele i bakken, men det er et problem man kan se bort i fra. Ved behov blir bakken tint opp med et dertil egnet apparat. Er man i ferd med å oversitte fristen, sender Gravplassmyndigheten brev til fester for å minne om at nedsettelse må skje. Dersom man avtaler tid og fristen har utløpt, vil Gravplassmyndigheten til slutt sette urnen ned i en anonym minnelund. Ring Gravplassmyndigheten for å avtale tid. Fester for gravstedet ringer Gravplassmyndigheten på telefon 55 59 32 01, for å avtale tid for urnenedsettelse. Du finner mer kontaktinformasjon til Gravplassmyndigheten her. Dersom gravstedet skal være i navnet minnelund, må navneplaketten være produsert og klar før man kan bestille tid for urnenedsettelse. Dette tar vanligvis tre til fire uker etter møtet ditt med oss. Oppmøte på nedsettelsesdagen. Ved bruk av eksisterende grav møter man opp ved graven. Ved bruk av navnet minnelund møter man opp i minnelunden, ved monumentet. Det er ikke mulig å være tilstede ved urnenedsettelse i anonym minnelund. Antveit i Åsane: Ved porten til hovedinngang Arna: Parkeringsplass Biskopshavn: Parkeringsplass / hovedinngang. Bønes: Inngang Eidsvåg: Parkeringsplass Fana: Menighetssenteret Fyllingsdalen: Nedre parkeringsplass Gravdalspollen: Velferdsbygget Loddefjord: Kapellet Midttun: Parkeringsplass bak Birkeland kirke Mjeldheim: Parkeringsplass Møllendal: Kapellenes inngangsparti Nygård: Inngangen til gravplassen i sørenden, på nedsiden av Nygård kirke Salhus: Parkeringsplass Slettebakken: Parkeringsplass Solheim: Parkeringsplass øvre Solheim / Løbergsveien Storetveit: Nedre parkeringsplass / inngang Takvam: Kapellet Øvsttun: Kapellet Årstad gamle: Inngang nedre Fløenbakken Årstad nye: Inngang oppe Fløenbakken Åsane (gamle): Parkeringsplass i nordenden av gravplassen; Innkjørsel fra Dalavegen Praktisk informasjon. De frammøtte vil bli møtt av en representant (graver) fra Gravplassmyndigheten. Graven vil på forhånd være gjort i stand, på den måten at en åpning er gravd opp. På enhver urnegrav er det plass til fire urner, og sett i lys av dette vil ingen av urnene være i selve senteret av graven, men fordelt i de fire hjørner. Graveren vil spørre om en av de fremmøtte vil senke urnen. Dersom ingen av de pårørende ønsker, vil graveren senke urnen ned i jorden, og dekke hullet med jord. De pårørende må gjerne ta med seg lys, blomster, eller annet for sette ned. Midlertidig gravminne / ventetegn. Vårt byrå har på forhånd forsynt Gravplassmyndigheten med et trekors med navneplakett, et såkalt midlertidig gravminne eller ventetegn. Dette har graveren med seg, og setter ned etter at urnen er senket. Ved en urnegrav kan gravstein monteres med en gang. Likeså kan eventuell eksisterende gravstein føres på med det nye navn så snart urnen er satt ned. Med mindre annet er avtalt, vil vår samarbeidspartner Sæthre Sten kontakte familien omtrent to uker etter seremonidagen.

Tenn et digitalt lys, bestill blomster eller skriv noen ord. Her finner du minnesidene våre. Minnesider Minnesider før 1. sept 2025

Det er mye å huske på etter at noen har gått bort. Vi hjelper deg alle steg på veien. Her finner du en enkel huskeliste for det de pårørende bør sørge for, hva vi gjør sammen og hva vi i byrået har ansvaret for. Huskeliste Abonnementer De pårørendes oppgaver: Informere familie, pårørende og venner Ta hånd om husdyr Ta kontakt med oss Bestemme hvem skal stå ansvarlig for gravferden Ta hånd om forsikringer, abonnementer, kontoer på sosiale medier, telefon, fagforening etc. (se under) Tømme kjøleskap og kaste søppel Vanne blomster Skru ned varmeovner Forebygge innbrudd Hente eiendeler på sykehuset eller institusjon Meddele vaske-/hushjelp, samt hjemmehjelp Levere tilbake hjelpemidler og trygghetsalarm Levere medisiner til apoteket Makulere legitimasjonskort, pass og førerkort Makulere bank- og kredittkort Sende avdødes regninger til banken, slik at disse blir betalt Samle inn reservenøkler Ta hånd om privatbil Endre fester til graver som avdøde har hatt ansvaret for Minnetale til seremonien, utformes sammen med prest eller gravferdstaler Ta hånd om arv/skifte, evnt. i samarbeid med advokat Fremme krav til NAV. Det går ikke automatisk. Aktuelle ytelser kan være: gjenlevendepensjon barnepensjon ytelser til tidligere familiepleiere stønad til gravferd og båretransport ABONNEMENTER, MEDLEMSKAP, SOSI ALE MEDIER etc. De etterlatte bør huske å si opp medlemskap avdøde eventuelt har hatt i foreninger og/eller trossamfunn. Medlemskapet kan for eksempel ha vært knyttet til sport, hobby, politikk, fagforeninger eller ideelle organisasjoner. Også eventuelle abonnementer på avis og/eller magasiner bør sies opp. Mange har i dag profiler og kontaktinformasjon knyttet til ulike nettbaserte tjenester. Eksempler på dette kan være kontoer og profiler i sosiale medier (facebook, twitter, snapchat, blogg m.m.) For de etterlatte vil det kunne være vanskelig å skaffe seg oversikt og tilgang til avdødes ulike profiler og kontoer. Det er i dag ulike aktører som kan være behjelpelig med å få en oversikt over avdødes profiler/kontoer. Aktørene vil også kunne hjelpe til med å slette ulike profiler/kontoer. Slik bistand vil man blant annet kunne få på www.slettmeg.no Noen velger også å beholde avdødes profiler, men gjøre dem om til minnesider. Dette kan du lese mer om på Facebooks egne hjelpesider . For oppsigelse av telefonabonnement, bør telefonoperatøren hvor avdøde har sitt abonnement kontaktes. Det er mulig bedriften vil be deg om bekreftelse på dødsfallet, som kan fås fra Tingretten. Når abonnementet sies opp, vil også oppføringer i katalogtjenester på nettet (f.eks. 1881.no og gulesider.no) slettes automatisk etter noen dager. Skjer ikke dette, kan man kontakte de enkelte katalogtjenestene og be dem slette oppføringen. Byråets oppgaver (i samarbeid med pårørende). Vi sender melding om dødsfallet til Tingretten, som gir melding Folkeregisteret og NAV. Svøp / syning av avdøde, med eller uten prest tilstede, etter avtale med byrået som tilrettelegger og bestiller tid Valg av seremoni / sted, kirke eller kapell Valg av gravsted Valg av type seremoni: begravelse, bisettelse (kremasjon) eller askespredning Avtale med sykehjem / institusjon / sykehus Avtale med prest eller annen seremonileder Avtale øvrige detaljer rundt seremonien Dødsannonse til ønsket avis Sanghefte / program Blomster til seremonien Minnestund etter seremonien, byrået er behjelpelig å tilrettelegge Gravsted, og formidling av gravstein Byrået er behjelpelig med søknad gravferdsstønad NAV hvis dette er aktuelt, iht. rettningslinjer som foreligger fra NAV. Les mer om dette her .

Å skrive minneord volder ofte hodebry fordi de fleste av oss blir opprådd for ord ved en slik leilighet. Her gir vi deg noen tips og råd til å forfatte et fint minneord. Minneord fra pårørende Et takk, og et farvel fra dem som sto nærmest. Tradisjonelt sett er det presten som inkluderer minneord om den avdøde i sin preken — etter hjelp fra de pårørende. Imidlertid blir det stadig mer vanlig at en eller to av de nærmeste pårørende går opp og holder en liten minnetale til ære for den som har gått bort. Ønsker man å å gjøre dette, gir vi deg her en grovskisse på hvordan en slik minnetale vanligvis settes opp. Husk at talen skal være rettet mot de som har kommet for å si farvel, ikke til den avdøde. Når det gjelder hvor lang en slik tale skal være, bør man holde seg under fem minutter. Vi ønsker å minne om at selv den mest standhaftige person ofte blir grepet av stundens alvor i seremonisammenheng. Det kan derfor lønne seg at man øver på talen, kanskje mens man samtidig forsøker å forestille seg hvilken sinnsstemning man vil være i den dagen man står i seremonien. Det viktigste å tenke på når du skriver minneord, er at du skriver fra hjertet. Unngå at teksten blir for formell, oppsummerende eller upersonlig. Vær så konkret som mulig når du skriver om en person. Å opplyse at «Hun var alltid morsom å ha med i festlig lag» er bra, men bedre blir det om du skriver «Det var ingen som kunne svinge seg like mye på dansegulvet som henne». Husk at dette ikke er en CV, og det er ikke nødvendig å oppsummere hele livet. Du si mye om en person gjennom å fortelle en eller to gode historier. Bytt gjerne ut adjektiver (omsorgsfull, snill) med eksempler. Trekk gjerne frem det avdøde har vært engasjert i, enten der er på jobben, i det frivillige eller i familien. Husk at minneordene er til alle de fremmøtte, så vær gjerne personlig, men unngå å være intern. Forsøk å styre unna oppramsinger som «båtturene, julebordene, sydenferiene» og skriv heller gode historier. Detaljene man tar opp bør i hovedsak være positive, men man kan vurdere å ta med spesielle særegenheter den avdøde hadde, særlig egenskaper som familie og venner satte pris på. Imidlertid er ingen mennesker glansbilder. At en ellers så pliktoppfyllende medarbeider aldri var presis, skaper mer nærhet og viser frem et bedre bilde av den avdøde. Er du usikker på om du kan ha gått for langt eller blitt for direkte i minneordene, kan du vise teksten til en eller flere av de nærmeste pårørende. De fleste setter pris på en personlig tone, men det er aldri galt å være på den sikre siden.

Det er viktig for oss at gravferden gjenspeiler ønsker og tanker hos de gjenværende og evnt. den avdøde. Programheftet — ofte kalt sangheftet eller salmeheftet — er et program over gravferdens forløp. Programmer Vi har gjort programheftet om til et minnehefte. Nyhet: Vi har gjort programheftet om til et minnehefte. Våre nye programhefter har fire ekstra sider som vi fyller med familiens bilder — en vakker og personlig måte å hedre den som har gått bort på. Programheftet er ikke lenger bare et sanghefte, men et verdifullt minne. Våre nye programhefter har et fotoilegg, som vi fyller med mellom fire og seksten av familiens egne bilder. Fotoillegget koster kr 15 i tillegg per programhefte. Ønsker man ikke dette fotoilegget, leverer vi selvsagt programmer uten. Programheftet — ofte kalt sangheftet eller salmeheftet — er et program over seremoniens forløp. Som standard leverer vi programmer programmer i en tidløs og klassisk utforming, uten unødvendig dekorasjon eller støy. Det er tykt (160 g), matt kvalitetspapir (Clairefontaine Trophée). Vi bruker skrifttypen "Garamond" som oppstod på 1500-tallet. Brødtekst trykkes i "Gill Sans", en prisbelønt og universelt hedret klassisk skrifttype fra 1928, som har sitt utspring fra Romerrikets versaler. I front trykkes vanligvis et stort portrettfoto av avdøde, og på baksiden gjerne et annet foto.